Løse likviditetspuslespillet for sikkerhetstoken – Thought Leaders

Det er bred enighet i finansbransjen om at blokkjedeteknologi vil forstyrre verdipapirmarkedet. Imidlertid, til tross for påstandene, er det ingen tosifret årlig vekst av verdipapirer på blokkjedet, noe som ville vært forventet av en disruptiv teknologi. Årsaken til dette er regulatoriske hindringer som ikke tillater å levere det største løftet med digitale verdipapirer – likviditet for tidligere illikvide verdipapirer. I denne artikkelen bryter vi ned dette problemet og presenterer en løsning.

Hva er sikkerhetstoken/digitale verdipapirer?

Fra et juridisk perspektiv er sikkerhetstoken vanlige verdipapirer og er underlagt de samme reguleringene. Forskjellen er at oppføringer om eierskap til verdipapirer lagres på blokkjedet i stedet for papirbaserte eller andre former for registre. Derfor blir de ofte kalt digitale verdipapirer.

Innovativ teknologi forbedrer operasjoner med verdipapirer betydelig, og gjør dem digitale og automatiserte. Spesielt er overføring av digitale verdipapirer mye enklere og kan skje på minutter eller sekunder i stedet for uker, som brukes på å signere fysiske kontrakter, utføre etterlevelseskontroller og oppdatere offentlige registre.

Hvorfor likviditet er så viktig for sikkerhetstoken

Likviditeten til en eiendel definerer hvor enkelt den kan selges. For eksempel er børsnoterte verdipapirer svært likvide, mens eiendom og oppstartsaksjer er svært illikvide. Selv om sikkerhetstoken har flere fordeler, er økt likviditet en hovedfordel. Av denne grunn representerer de ofte eierskap i tradisjonelt illikvide eiendeler.

Massiv adopsjon av sikkerhetstoken krever først og fremst interesse fra investorer, noe som vil skape insentiver for bedrifter til å utstede digitale verdipapirer i stedet for tradisjonelle. For investorer er mangel på likviditet det største problemet med verdipapirer som ikke er notert på børser, da det gjør investeringene i dem risikofylt og får investorer til å vente i tiår før de gir avkastning. Derfor er det avgjørende å låse opp likviditeten til sikkerhetstoken for deres masseadopsjon.

Hvorfor likviditet i den konvensjonelle betydningen av ordet er utenfor rekkevidde for sikkerhetstoken

I den snevre betydningen av ordet anses verdipapirer som likvide hvis de handles på en børs. Av denne grunn anses mangel på regulerte sekundærmarkeder som den viktigste begrensningen. Dette ignorerer imidlertid det faktum at det allerede finnes opererende børser for sikkerhetstoken: tZERO, Open Finance, MERJ, GSX – men svært få token er notert der. Videre er Open Finance på randen av å avnotere alle sikkerhetstoken fordi handelen deres ikke genererer nok gebyrer til å støtte driften.

Derfor er problemet ikke mangel på markedsplasser. Det er faktisk at notering på en børs er altfor komplisert. Det krever registrering av tilbudet hos kompetente myndigheter, minimum handelsvolum, minimum markedsverdi, å være under økte rapporteringskrav, som ofte inkluderer årlig revisjon. I bunn og grunn krever det at man blir et børsnotert selskap. Disse kravene vil oppstå ikke bare i tilfelle av notering på en klassisk børs, men på ethvert regulert marked. Dette betyr at notering på et regulert handelssted ikke er gjennomførbart for de fleste utstedere av sikkerhetstoken.

En slik feilaktig forståelse av problemet stammer fra kryptobakgrunnen til sikkerhetstoken. De ble sett på som en regulert fortsettelse av nytte‑token og kryptovalutaer, hvor notering på børs er mye enklere, og dermed ble det et synonym for likviditet. Denne myten bør avkreftes for at markedet skal gå over til mer realistiske kilder til likviditet.

Hvordan kan likviditet for sikkerhetstoken være mulig?

For å svare på dette spørsmålet må vi gå tilbake til den opprinnelige definisjonen av likviditet, som er evnen til raskt å selge eiendeler når som helst. Den har to hovedkomponenter: kompleksiteten ved å gjennomføre transaksjonen og hvor enkelt det er å finne en motpart.

Det første problemet løses av blokkjedeteknologi. Dens hovedfordel for private verdipapirer er at den i stor grad forenkler gjennomføringen av verdipapirtransaksjoner, og gjør det mulig å gjøre alt online på noen minutter. Tradisjonelt ville overføring av verdipapirer kreve signering av fysiske avtaler, rapportering av endringer til offentlige registre, oppgjør av transaksjonen via bankoverføring, og manuelle etterlevelseskontroller av personer involvert i transaksjonen.

Kompleksiteten i overføringen påvirker også antallet potensielle motparter. Når overføringen er komplisert og dyr, blir det ikke gjennomførbart å handle små beløp. Dette ekskluderer mindre handelsmenn og investorer fra markedet, og gjør det enda vanskeligere å finne en motpart.

Problemet med å finne en motpart løses tradisjonelt av en ordrematchingsmekanisme på børser, noe som for sikkerhetstoken ikke er gjennomførbart. Derfor ligger nøkkelen til å låse opp likviditet i å skape en effektiv måte å finne motparter for transaksjoner som ikke ville bli betraktet som et regulert marked.

Denne metoden er allerede kjent. Det er en oppslagstavle for P2P‑transaksjoner. Ettersom disse transaksjonene er private og ikke involverer en mellommann, krever de ingen regulering. Det finnes imidlertid en rekke nyanser og krav for at en slik plattform ikke skal være regulert, som vil bli dekket i en separat artikkel.

Etter forfatterens kunnskap finnes det på tidspunktet for skrivingen ingen plattform som muliggjør lovlig etterrettelig og effektiv P2P‑likviditet for sikkerhetstoken.

Hva slags påvirkning vil det ha på kapitalmarkedene å låse opp likviditeten til sikkerhetstoken?

For øyeblikket kan venture‑investorer selge sine aksjer kun hvis selskapene de investerer i blir børsnotert eller blir kjøpt opp. Dette har to implikasjoner, som begge fører til at penger brukes ineffektivt og bremser økonomisk vekst.

For det første betyr det at kun virksomheter med potensial for børsnotering er verdt å investere i. Virksomheter som kan tilby solid avkastning, men som ikke tilbyr «disrupsjon» og ekstraordinære gevinster, blir fratatt finansiering. Dette er ofte virksomheter som trenger store kapitalinvesteringer – produksjon, landbruk, fysisk infrastruktur osv. Problemet med mangel på kapitalinvestering er dekket i en mye diskutert artikkel på Andreessen Horowitz‑bloggen “It’s time to build”.

For det andre gjør illikviditet at VC‑er prioriterer vekst over lønnsomhet fordi når de fleste investeringer ikke gir avkastning, kan selv en 10‑ganger exit fra de suksessfulle ikke være nok. Det skaper insentiver til å skalere selv når forretningsmodellen ikke er tilstrekkelig testet, noe som fører til ekstremt store selskaper, som WeWork eller Uber, som sliter med å levere fortjeneste.

Plagen med private markeder påvirker også de offentlige markedene. Den fører til fremveksten av IPO‑boblen, når mer enn 80 % av ny børsnoterte selskaper ikke er lønnsomme. Dette er problematisk fordi offentlige verdipapirer anses som mindre risikable, og dermed passer inn i porteføljer til detaljhandelsfond og pensjonsordninger, noe som skader dem ved å være overpriset.

Dermed vil løsningen på likviditetsproblemet ha en drastisk innvirkning ikke bare på VC‑industrien, men på hele økonomien.