Megaprosjekter

Northern Lights: Europas første grenseoverskridende CO₂-hub

mm
Publisert
Oppdatert
Securities.io maintains rigorous editorial standards and may receive compensation from reviewed links. We are not a registered investment adviser and this is not investment advice. Please view our affiliate disclosure.

As CO₂‑konsentrasjonene i atmosfæren øker på grunn av forbrenning av fossilt brensel, kan virkningen på planetens klima bli irreversibel, selv om ingen mer olje, kull eller gass blir forbrukt i morgen. Og selvfølgelig er vi langt fra det, med fossilt brensel som fortsatt leverer mesteparten av verdens primærenergi, selv med raskt økende produksjon av fornybar energi og en pågående gjenfødelse av kjernekraftindustrien.

«For å nå global netto‑null må vi fjerne opptil 10 milliarder tonn CO₂ per år innen 2050.»

Intergovernmental Panel on Climate Change
Dette er grunnen til at karbonfangstprosjekter blir så viktige. Vi har allerede dekket noen få store, som Mammoth Facility i Island (36 000 tonn CO₂ per år) eller STRATOS i Texas (500 000 tonn CO₂ per år).

Disse anleggene er en god start, men de er alene ikke nok. For det første er de ofte avhengige av lite likvide eller stabile markeder for karbonkreditter. Og de har også en tendens til å operere til fordel for kun ett selskap.

Et annet, enda større prosjekt er nå aktivt, Northern Lights-prosjektet. Når det er fullt oppskalert, vil det lagre opptil 5 000 000 tonn CO₂ per år og bli verdens første grenseoverskridende CO₂‑transport‑ og lagringsanlegg.

Dette hub‑anlegget ble opprettet gjennom samarbeid mellom store europeiske oljeselskaper og vil i stor grad bidra til å redusere regionens netto CO₂‑utslipp.

Northern Light-prosjektets historie

Northern Light-prosjektet er sluttpunktet for et enda større karbonfangstprosjekt, Longship. Planen er å organisere fangst av karbondioksidutslipp ved fabrikker og kraftverk, laste det ombord på skip, og levere denne lasten til Øygarden i Norge. Der blir CO₂ behandlet og injisert via en undersjøisk rørledning inn i permanent underjordisk lagring.

Hele prosjektet ledes av Gassnova, det norske statlige foretaket for karbonfangst og -lagring, etablert av landet i 2005.

Kilde: Gassnova

Prosjektet gjennomførte sine første forstudier i 2016. I 2017 ble det fulgt opp med partnerskapet mellom alle tre nåværende oljeselskaper som er involvert i prosjektet: Equinor (EQNR), Shell (SHEL ) og TotalEnergies (TTE).

Prosjektet fikk sin første utforskningslisens for CO₂‑lagring i 2019, og den endelige investeringsbeslutningen ble tatt i 2020 for å bore Eos-brønnen.

Northern Lights Joint Venture (JV) ble formelt opprettet i 2021, og prosjektet signerte i august 2022 sin første kommersielle avtale for grenseoverskridende CO₂‑transport og -lagring med Yara International (YAR.OL), et stort gjødselfirma.

Byggingen av prosjektet ble fullført i 2024, med den første CO₂‑injeksjonen i august 2025. I mars 2026 oppnådde prosjektet en ny milepæl ved å injisere sin første CO₂ fanget fra avløpskilder, fra Veas avløpsrenseanlegg i Slemmestad nær Oslo.

Den innledende kapasiteten er allerede fullbooket ettersom andre selskaper som Heidelberg Materials (HEI.DE), en sementprodusent, også har blitt med.

Prosjektets kapasitet vil bli utvidet fra de nåværende 1,5 millioner tonn CO₂ til 5 millioner tonn innen 2028.

Northern Light-prosjektets konsept

Bygging av et CO₂‑transportnettverk

Ideen bak Northern Light-prosjektet er først å fokusere på å begrense ytterligere karbonutslipp, spesielt for industrier som er spesielt vanskelige å dekarbonisere, som gjødsel- og sementproduksjon.

Karbonet fanges direkte på disse industrielle stedene, for eksempel i tilfelle av Heidelberg Materials’ sementfabrikk.

Som en del av Longship ble Heidelberg Materials’ anlegg i Brevik verdens første sementfabrikk utstyrt med CO₂‑fangst. Et 103 meter høyt absorberende tårn fylt med en kjemikalie kalt amine som binder CO₂, som separeres som en gass. Den blir deretter flytende og pumpet inn i lagringstanker ved kai, klar for transport.

Northern Light kan også bidra til å skape nettofangst av CO₂ samtidig som energi brukes. For eksempel vil prosjektet lagre 280 000 tonn CO₂ per år fra treflis‑drevet Asnæs kraftverk i Kalundborg, og omdanne den midlertidige karbonfangsten fra trær (som varer kun til de brennes) til et permanent karbonfjerningsverktøy.

Transporten sikres av 130 meter lange skip (425 fot) designet av Shell‑ingeniører, hver i stand til å transportere 7 500 kubikkmeter CO₂ i en enkelt reise, nok til å fylle tre olympiske svømmebassenger.

Kilde: Shell

Fire flere skip vil bli lagt til CO₂‑transportflåten, hver med en lastkapasitet på 12 000 m³, som skal leveres i perioden fra andre halvdel av 2028 til første halvdel av 2029.

Skipene er designet for å være så energieffektive som mulig og for å slippe ut så lite utslipp som mulig. De drives hovedsakelig av flytende naturgass (LNG) og bruker vindassistert rotorseil, motoriserte roterende sylindere som utnytter vindkraft for å hjelpe skipet fremover.

I tillegg gjør et luftsmøresystem skipene mer effektive ved å slippe ut bobler langs skroget, noe som reduserer friksjonen med vannet. Dette reduserer karbonintensiteten til fartøyene med omtrent 34 % sammenlignet med konvensjonelle skip.

«Sammen er vi pionerer i å bygge den første dedikerte CO₂‑skipflåten. Denne erfaringen vil komme Northern Lights, våre kunder og CCS‑industrien til gode i årene som kommer.»

Tim Heijn, Managing Director in Northern Lights.

Den flytende CO₂ overføres fra skipene til et dusin tanker på kysten av Øygarden. CO₂ pumpes deretter inn i en 110 kilometer (68 miles) lang undersjøisk rørledning som går gjennom en fjord inn i Nordsjøen.

Kilde: Gassnova

Oppgradering til 5 Mt CO₂‑kapasitet

Fase 1 av driften vil lagre 1,5 millioner tonn CO₂ per år. Men den undersjøiske lagringen kan transportere mye mer i fremtiden, ettersom den begrensende faktoren er skipenes dokking og landbasert lagringskapasitet.

For å øke kapasiteten bygges nå fase 2 av prosjektet. Den vil legge til ni nye landbaserte lagringstanker, nye pumper, en ny kai, to nye offshore injeksjonsbrønner og et utvidet undersjøisk rørledningssystem.

Sammen med de fire ekstra skipene vil dette gjøre Northern Lights til et av verdens største karbonfangstanlegg, kun mindre enn ExxonMobil Chute Creek og Petrobras Santos Basin.

Men siden disse to anleggene fanger karbon direkte fra naturlige prosesseringsanlegg, kan det hevdes at Northern Light er det største «ekte» karbonfangstanlegget, som unngår utslipp i andre industrier og ikke «oppmuntrer» til produksjon av fossilt brensel.

Holdbar karbonfangst

Stedet som er valgt for å lagre karbonet ligger langt utenfor kysten av Norge, i et 2,6 km dypt saltvannsakvifer. Dette er resultatet av en langsiktig innsats fra Gassnova for å identifisere den rette typen geologiske forhold som er ideelle for CO₂‑lagring.

3D seismiske data ble samlet inn allerede i 2008, og en full rapport («One North Sea») om regionens potensial ble publisert i 2010. Endelig valg av det beste reservoaret ble gjort i perioden 2014‑2020.

Det valgte akviferet har to primære lagringsenheter (sandreservoarer) og et overliggende tetningslag (kapstein) som sikrer CO₂‑inneslutning.

Sandreservoarene har poreplass mellom en steinramme, og dette porøse rommet er for tiden fylt med brine (saltvann). CO₂ vil forskyve brinen og forbli fanget i det porøse rommet, hvor en liten del vil mineraliseres, noe av den vil løses opp i brinen, og mesteparten vil bli permanent strukturelt fanget.

Stedet har potensial til å lagre opptil en estimert kapasitet på minst 100 millioner tonn, eller mer enn 20 år ved nåværende kapasitet.

Området inneholder også andre potensielle CO₂‑lagringssteder, så den eksisterende infrastrukturen vil være brukbar i minst flere tiår, spesielt Smeaheia (20 millioner tonn kapasitet) og Troll-feltene, som, når naturlig produksjon er over, kan lagre opptil 3 til 5 milliarder tonn CO₂.

Totalt sett kan sandsteinslagene under selve Nordsjøen holde opptil 100 milliarder tonn CO₂, og romme opptil 40 millioner tonn injeksjoner per år.

Kilde: Gassnova

Del av det større bildet

Northern Lights er kun en del av Norges og Europas innsats for å øke kapasiteten for karbonfangst.

For eksempel øker antallet nærliggende Nordsjøprosjekter, selv om mange ikke vil være klare på flere år fremover, spesielt:

Og andre regioner i Europa går også i retning av karbonlagring, for eksempel Rumænias CARBON HUB CPT01 med en kapasitet på 2 millioner tonn CO₂ per år.

Totalt kan dette føre til opptil 126 millioner tonn CO₂ fanget hvert år innen 2030 i hele Europa, med Norge og Storbritannia som de to største bidragsyterne, som alene fanger mer karbon innen 2030 enn hele EU samlet, og Nederland og Danmark som de største bidragsyterne innen EU.

Dette er en betydelig fremgang mot netto‑nøytralitet og bør ikke avfeies for raskt som utilstrekkelig.

Imidlertid var Europas karbonutslipp i 2025 så høye som 4,6 milliarder tonn. Så selv den massive mengden på 126 millioner tonn per år, som er målet for 2030, er fortsatt bare under 3 % av de totale utslippene i 2025 for regionen.

Ettersom Europa kun er ansvarlig for <10 % av de globale utslippene (men mer av de kumulative historiske utslippene), vil fortsatt mye større skala av karbonfangsttiltak sannsynligvis være nødvendig etter 2030 og inn i 2040‑ og 2050‑årene for å begrense den globale konsentrasjonen av CO₂.

Investering i Northern Light

Shell

(SHEL )

Shell er et av de «store oljeselskapene» som har vært mest proaktive i å omfavne lavere karbonutslipp, og til slutt en post‑fossil fremtid og energiovergangen. Målet er å styre overgangen til å bli en netto‑null energibedrift innen 2050.

Et sentralt element i denne strategien er et større fokus på LNG og rørgass, ettersom naturgass er lettere å kombinere med karbonfangst og i alle fall slipper ut lavere nivåer av CO₂. Dette var også et logisk steg for selskapet som var ansvarlig for å frakte verdens første kommersielle LNG‑last fra Algerie til Storbritannia for 60 år siden.

Biobrensel og salg av elektrisitet forventes også å bidra med en økende del av Shells inntekter.

Kilde: Shell


mm

Jonathan er en tidligere biochemistforsker som arbeidet med genetisk analyse og kliniske forsøk. Han er nå en aksjeanalytiker og finansforfatter med fokus på innovasjon, markedssykluser og geopolitikk i sin publikasjon The Eurasian Century.