Hva er en hard fork?

Endringer i reglene til en blokkjede kan påvirke brukere, utviklere, tradere og investorer. Et viktig begrep er en hard fork: en endring i konsensusreglene som ikke er kompatibel med gammel programvare.

Ikke alle blokkjedeoppdateringer krever en hard fork. Det finnes også soft forks og programvareendringer som ikke endrer konsensusreglene. Forskjellen forklarer hvilken programvare som validerer nye regler, og når et nettverk kan bli delt.

Hva er en hard fork?

En hard fork endrer reglene nodene bruker for å avgjøre om blokker og transaksjoner er gyldige.

Blokker som er gyldige etter nye regler, kan bli avvist av noder som følger de gamle. Endringen kan innføre funksjoner eller endre protokollens begrensninger. Det avgjørende er konsensusreglenes kompatibilitet, ikke bare hvor mye kode som endres.

Operatører som vil validere kjeden med nye regler, må bruke kompatibel programvare. Ingen er teknisk tvunget til å delta; noen kan fortsette med gamle regler. Om den gamle kjeden overlever, avhenger av deltakernes støtte og konsensusmekanismen.

Utviklere eller medlemmer av fellesskapet kan foreslå en hard fork for å legge til funksjoner, rette problemer eller velge en annen utviklingsretning. Forslaget endrer ikke nettverket alene; deltakerne må ta i bruk programvaren og koordinere aktiveringen.

Hva skjer ved en hard fork?

De nye reglene aktiveres gjerne ved en bestemt blokkhøyde eller et bestemt tidspunkt. Noder som ikke er oppdatert, kan avvise blokker som nye noder godtar. Men en hard fork skaper ikke nødvendigvis to varige nettverk eller valutaer: hvis deltakerne bytter samlet, kan den gamle kjeden stoppe.

Hvis forskjellige grupper fortsetter å produsere blokker etter uforenlige regler, kan det oppstå en varig deling. Dette er forskjellig fra en midlertidig forgrening, der to gyldige blokker finnes nesten samtidig og nettverket senere samler seg om én historikk.

To kjeder som fortsetter, deler historikk frem til forgreningen og utvikler seg deretter hver for seg. Den gamle blir ikke automatisk irrelevant. Begge avhenger av støtte fra brukere, utviklere, nodeoperatører og minere eller validatorer.

Hvilken kjede regnes som den opprinnelige?

Hard forks skjer ikke bare i Bitcoin eller Ethereum. Navn og identitet etter en deling avhenger av bruk og anerkjennelse i fellesskapet og markedet. Ingen universell regel gir det opprinnelige navnet til kjeden med den nyeste koden.

En regeloppdatering og et prosjekts identitet er forskjellige spørsmål. Et nettverk kan beholde navnet etter en koordinert oppdatering. Deltakere som er uenige, kan videreføre en annen kjede under et annet navn. Dette betyr ikke at alle Bitcoin-oppdateringer er hard forks.

Bitcoin Cash og Bitcoin Gold er eksempler på prosjekter som oppstod ved forgreninger knyttet til Bitcoin. Bitcoin SV oppstod senere ved en forgrening av Bitcoin Cash. Dette er separate nettverk, ikke bare navn på versjoner av samme Bitcoin-programvare.

Hvorfor foreslå en hard fork?

Årsakene kan være nye funksjoner, endrede konsensusparametere eller retting av sårbarheter. Flertallsstøtte kan gjøre koordineringen enklere, men er ikke en sentral beslutning som tvinger alle noder til å godta endringer. Deltakerne velger hvilke regler de kjører.

En stor kjede eller mange noder gir ikke automatisk immunitet mot angrep. Feil i smarte kontrakter, programvare og konsensus er forskjellige problemer. I særlige tilfeller kan fellesskapet støtte en endring i nettverkets tilstand, men dette er ikke det samme som fritt å slette transaksjonshistorikken.

Regelendringer må også skilles fra et bytte av plattform, som omtalt i den relaterte artikkelen om Polymath og Ethereum. Et eksempel på en tilstandsendring gjennom en hard fork var Ethereums reaksjon på DAO-angrepet i 2016.

Den 20. juli 2016 ble DAO-forken aktivert ved blokk 1.920.000. Ethereum Foundations rapport beskriver overføringen av midler fra berørte DAO-kontrakter til en gjenopprettingskontrakt. Stor støtte betydde ikke enighet i hele fellesskapet: noen avviste endringen og videreførte kjeden uten forken som Ethereum Classic.

Forken slettet ikke angrepets transaksjoner fra historikken. Tilstandsendringen flyttet midler til en ny kontrakt som tillot uttak etter DAO-tokeninnehavernes rettigheter. Gjenopprettingen foregikk via kontrakten, ikke som automatisk samtidig betaling til alle.

Forskjeller mellom hard forks og soft forks

Begge kan endre konsensusregler, men kompatibiliteten er forskjellig. En soft fork strammer inn reglene slik at blokker som følger de nye reglene, fortsatt godtas av gamle noder, selv om disse ikke kontrollerer alle nye begrensninger.

Ved en hard fork kan gamle noder avvise blokker som de nye reglene tillater. Hvis begge grupper beholder sine regler, kan to kjeder overleve. En soft fork tar sikte på én kompatibel kjede, men koordineringsfeil eller implementeringsfeil kan fortsatt føre til problemer og delinger.

Operatører som vil kontrollere alle nye regler, må oppdatere programvaren. Ved en soft fork kan gamle noder følge nye blokker uten å forstå alle tilleggsbegrensningene. Ved en hard fork kan de avvise dem. De to metodene skaper derfor ikke nødvendigvis samme deling.

En hard fork er ikke i seg selv sikrere enn en soft fork. Sikkerheten avhenger av design, implementering, testing, koordinert aktivering og nettverksstøtte. Soft forks er heller ikke foreldet: Bitcoins Taproot var en soft fork aktivert i 2021. En hard fork krever heller ikke automatisk langt større datakraft; ressursbehovet avhenger av den konkrete protokollendringen.

Konklusjon

Hard forks gjør konsensusendringer mulige som ikke er kompatible med gamle noder. De kan inngå i en utviklingsplan eller svare på akutte problemer, men ikke alle nye funksjoner krever metoden.

Resultatet avhenger av endringens innhold og deltakernes støtte. En koordinert oppdatering kan bevare ett nettverk, mens uenighet kan skape separate kjeder. For brukere er det viktig å forstå de valgte reglene, programvaren og nettverket de følger.